Ubrukelige dager..

Dagens tilværelse: trøtt som faen..
Og man kan da undres hvorfor denne tilværelsen? Jo, hvor skal jeg begynne..? Hva med gårsdagens morgen..

Grunnet evalueringstime ute på Kysthospitalet var jeg tvunget til å stå opp 06:00, av den enkle grunn at jeg måtte bruke vårt kjære kollektivtransportsystem (merker du undertonen?). Planen var da å ta bussen 07:01 hjemmefra (ja, den skal være der 07:01..), for så å være i byen 07:20-tida, så bytte til Stavernsbussen som gikk 07:38, og være ved Kysta 07:56. Selve evalueringstimen begynte 08:30. Fantastisk. Bussen gikk etter planen, noen forsinkelser, men ingen katastrofale.

Evalueringstimen var forsåvidt grei. Fikk ikke samtale med Espen, men med en eldre dame som het Randi (og en idrettspedagogstudent som het Hilde). Masse prat, trykking på muskler (skal si hun fant de som var vonde!!) og uttøyingsøvelser. Flott flott..

Selve årsaken til tittelen på dette innlegget kommer nå. Det hele begynte da jeg skulle hjem. Denne gangen var planen å dra fra Kysta like før klokka ti, være i byen slik at jeg ville rekke 10:16-bussen som gikk hjem til meg. Hvis dette hadde funket ville jeg vært hjemme halv elleve, og hadde hatt mulighet til å sove tre timer før jeg skulle ned på skolen igjen for å ha religion. Men, tror du jeg rakk 10:16-bussen..? NEI!
Greit, tenkte jeg da, og gjorde meg klar til å ta 10:46-bussen istedet, og med tanken at jeg fortsatt ville få to timer med søvn når jeg kom hjem. 10:46-bussen kom 11:05... Okay, det er lov, det er mye snø.. Jeg skal ikke være slem..

Fullt overbevist at nå skal jeg endelig få sove et par timer (noe som jeg desperat trengte), jo, da setter bussen seg fast i Burmann [bratt bakke/vei] (vet ikke hvordan det skrives, og bryr meg egentlig ikke så mye akkurat nå..) fordi den ikke har kjetting på dekkene. Nei, for DE lå i en pose foran ved førersetet, nede ved føttene til bussjåføren. Det må jeg si var smart.
Greit, så der sitter jeg og tenker at søvntiden min blir mindre og mindre for hvert minutt jeg blir sittende i bussen og vente.. Så etter et kvarter bestemmer jeg meg for å forlate bussen og sette kursen hjem til fots. For å gjøre en lang historie kort; det tok 10 minutter, det var motvind, det snødde småjævler, det var iskaldt, jeg måtte krabbe over brøytehaugen i gata mi og var klissvåt (og ikke så trøtt lenger!!) da jeg endelig var hjemme - 11:35! Jeg gikk rett og la meg såklart, men det var en noe bekymringsverdig tanke som dukket opp. "Hvis bussene er såpass forsinket i dag må jeg vel ta 13:01-bussen for å være sikker på å være på skolen før timen begynner" (man misser ikke en religionstime med Bartels..).

Okaj, så en times søvn er bedre en ingenting, tenkte jeg da. Hadde det bare skjedd at jeg faktisk sovnet da jeg la meg. Nei, feil igjen. Jeg sovnet 12:20.. ti minutter før klokka ringte.. og følte meg vel egentlig mer trøtt enn det jeg hadde vært tidligere. Iallefall ville jeg nå få spist litt mat (noe jeg ikke hadde gjort siden halv syv på morgenen) og samtidig rekke 13:01-bussen. Hvis nå bare bussen hadde kommet! Jeg bestemte meg da for å gå til skolen - man går som sagt ikke glipp av en religionstime med Bartels hvis man kan unngå det. Halvveis nedi en gate ser jeg.. ja, hva tror du jeg ser? Bussen.. bussen min.. bussen som jeg hadde ventet på i tjue minutter. Og tror du jeg fikk signalisert til bussjåføren at jeg skulle være med? Nei. Men i og med at bussen kom i det hele tatt, betød at den skulle tilbake igjen samme vei. Så, bort til neste stoppeplass for å vente der. Et kvarter senere sitter jeg på bussen, men tror du den går den vanlige ruta? Nei. For mye snø.. så jeg måtte gå fra byen til skolen.. i mini-snøstorm.. Var jeg fornøyd? Nei. Følte jeg at alt dette var verdt det, jeg var nå på skolen, og jeg skulle ha religion? Nei. Var jeg kald? Ja. Var jeg rimelig forbanna? Ja. Var jeg trøtt? Ja. Hadde jeg virkelig lyst til å ha religion nå? Nei.
Så ja, en helt grusom dag som også satte sitt preg på oppmerksomheten min i religionstimen.

Så, hvorfor er jeg trøtt i dag? Kanskje av den enkle grunn at døgnrytmen min er totalt ødelagt (både av gårsdagen, og av den enkle grunn at dette er første uka etter en ferie..), og jeg generelt er trøtt i dag.. Jeg hadde første økt... og fri de to neste. Men takket være min mistillitt til kollektivtransporten vår i disse vinterdager (det virker seriøst som om vi har fått en hel vinter i fanget på noen dager!) tar jeg ikke sjansen på å dra hjem i mellomtiden og få meg litt mer søvn.. Oh, and joy! Vi har religion i siste i dag også..

Hvorfor har man ikke en sånn "kosekrok" på videregående? Sånn som man hadde på barneskolen/SFO der det var masse puter og man kunne legge seg ned og slappe av - eventuelt i dette tilfellet; sove.