For dere som fortsatt dumper innom her - enten for moro skyld eller i håp om at det snart kommer et nytt innlegg - så har jeg nå opprettet en ny blogg!
malenelarsen.blogspot.com
Jeg kommer til å beholde denne, men det kommer ikke noen flere oppdateringer. Denne blir mer som et minne - jeg har da skrevet mye rart her, og det er verdt å beholde.
Hadde ikke det vært en bra avisoverskrift? Det er faktisk sant også. I dag, den andre mars, var jeg med på å redde syv små liv..
Den første uka med praksis er herved over, og jeg kan ikke engang lage en liste over hvor mye jeg har lært. Alt fra å ikke stikke hånda inn i munnen på en hund som er dopet ned, til å fengsle en febrilsk katt som virkelig ikke syntes noe om å få ei sprøyte i nakken.
Men i dag kom det virkelige høydepunktet! Det som jeg nå skal fortelle har vært det mest spennende og mest grisete jeg noensinne har vært med på (og jeg som trodde at jeg bare skulle være flua på veggen og observere for å lære).
Akutt fødselshjelp. Border collie. Keisersnitt. Valper.
Dette var stikkordene, nå kommer advarselen;
Resten av innlegget inneholder ekle detaljer, så hvis du har en ømfintlig mage råder jeg deg til å lukke dette vinduet.
Dette var virkelig et akuttilfelle. En av valpene hadde satt seg fast og blokkerte for de andre valpene, og dermed hindret fødselen - noe som er livstruende for både valpene og mora. Så da var det ikke annet å gjøre enn å gjøre klar til keisersnitt. Jeg fulgte selvsagt ivrig etter inn på operasjonsrommet der gassanestesi og andre finurlige instrumenter var gjort klar av en av assistentene, og fant meg et sted i hjørnet der jeg visste at jeg ikke ville være i veien. Men det kunne jeg bare glemme. Greit, jeg ble sendt ut for å ordne håndkle, varmeflasker og klut, men det hadde jeg blitt vant med (at jeg hele tiden skulle hente ting). Men det stoppet ikke med det. I begynnelsen fikk jeg ansvaret for å holde øye med respirasjonen til tispa, men det viste seg ganske fort at jeg skulle få langt viktigere oppgaver. Det hele begynte med å redde en maskin fra å kortslutte pga en foss av fostervann. Og det neste jeg visste var at veterinæren rakte meg en liten slimete, nærmest livløs valp med følgende beskjed; "Få denne til å puste". Få'n te' å puste, tenkte jeg, og fikk raskt beskjed om hvordan det skulle gjøres. Ut av frykt for å miste den lille stakkaren i gulvet (den var virkelig slimtete og glatt!) satte jeg meg ned på gulvet og holdt den i den ene hånda mi over fanget mitt, og gned den med den andre hånda mi for å stimulere åndedretten. Og det funket! Etter en stund begynte den å hive etter pusten, og like etter begynte den å pipe! Og det var ikke bare en valp jeg "reddet", men tre! Full av blod, fostervann, en eller annen form for hinne, og faktisk avføring fikk jeg like etter ansvaret for de nå syv valpene som overlevde første fasen (en var dessverre dødfødt - det var den som hadde blokkert utgangen og forårsaket hele greia). Det virket som om det eneste målet til valpene var å begrave hverandre, slik at jeg konstant måtte løfte opp de svakeste fordi de hele tiden havnet under de andre og fikk ikke puste. Tekst kan rett og slett ikke beskrive hvordan dette var. Det måtte rett og slett oppleves! For en fantastisk følelse å redde et lite liv..
..så sliten...
Jeg har vært tre dager i praksis, men på kroppen kjennes det ut som om det har gått tre uker! Det hele skjærte seg da jeg ikke fikk nok søvn natt til mandag. Eller.. det hele har bare hopet seg opp.
* 3-4 timers søvn natt til mandag, takket være den fantastiske brøytebilen som bestemte seg for å fjerne snø i Observatoriegata...KLOKKA TO PÅ NATTA!
* Opp klokka seks mandag morgen (vel, klokka ringte seks, men jeg kom meg ikke opp før den var sånn ti over halv syv..
* På klinikken fra åtte til kvart over tre...
* ...direkte på bussen tilbake til sentrum for Malene skulle begynne på jobb klokka fire.
* Jobb fra fire til åtte
* Kom meg ikke i seng til lovlig tid
* Våkne igjen klokka seks
* På klinikken fra åtte til fire - måtte vente på bussen i 20 minutter før jeg kom tilbake til sentrum!
* Sovnet klokka ti.. våknet halv elleve.. og sovnet igjen..
* Våknet klokka seks..
* På klinikken fra åtte til halv fire..
..og her er jeg nå. Jeg er skittrøtt, men orker ikke å lette fra sofaen for å gå på badet.. *grynt*
Til helga skal jeg sove leeeenge!
Nå var det jammen lenge siden forrige blogg-innlegg - det var til og med i fjor! Dagen i dag har mange betydninger (ja, jeg vet at en av dem er at det er Valentine's Day i dag, men det har ingenting med dette innlegget å gjøre). I dag er vi halvveis i februar - denne måneden som kun har 28 dager, presist fire uker, og er det man kan kalle "én måned". Det er også dagen før jeg kan si "nå er det bare en uke til eksamen!" (noe jeg godt kunne utsatt).
Når man er inne på dette med eksamen. Æsj!
Jeg vet at jeg burde være nervøs, men selve panikkfølelsen har ikke dukket opp ennå. Noe som ikke er særlig bra. Jeg burde ha panikk - herregud, jeg har kun en uke igjen, og jeg er langt fra forberedt! Til forrige eksamen begynte jeg to og en halv uke i forveien med å forberede meg. Hva er det som er annerledes denne gangen? Okaj, mindre pensum kan være en av årsakene, men pensumet er jo ikke noe særlig lettere. Det er en drøss med bakterier som må kunnes - alt fra navn, slekt, egenskaper til sykdommer de forårsaker - minst like mange virus, parasitter (eller "snyltarar" som vår kjære nynorske foreleser kalte dem), immunforsvaret (hjelp!), hematologi (dette er faktisk gøy, så det er ikke så ille..) og sist, men ikke minst farmakologien. Jeg har følelsen av at jeg har glemt et emne eller to nå, og det skulle ikke forundre meg. Ah, jo, hygiene og mykologi! Jeg visste det var noe. Mykologi (læren om sopp) er også noe herk for de som lurte..
I dag er det én uke og to dager til jeg er totalt ferdig med eksamenen. Om én uke og to dager har jeg ingen eksamener før ved juletider (yiiiee!).
Det er under to uker til jeg begynner i praksis. Litt sånn skrekk-glede-seg-blandet følelse. Det kommer til å bli utrolig gøy og lærerikt, men samtidig møkk-skummelt!
Nei, nå er det tilbake til lærebøkene. Jeg har jo en eksamen om én uke og én dag!
I dag på jobb så var det bare to rakørreter igjen (legg merke til halleluja-dansen i bakgrunnen), men hva er det de gjør med disse to rakørretene? Jo, de legger dem ute i fiskedisken sammen med alt annet. Direkte så gjør det vel ikke noe. Men det har seg slik at rakørret i min verden er et finere ord for "bedervet fisk". Det lukter rett og slett råttent. Nei, verre enn råttent. Hadde lukta hatt en fysisk form ville den ha skremt livet av deg.
Ikke nok med at man nesten svimer av dersom en er dum nok til å stikke nesa si ti centimetre fra fisken, men bare man åpner boksen som fisken til vanlig ligger i, så stinker det i hele ferskvare-avdelinga.
Hvordan tror du det lukter når man har to rakørreter liggende i fri luft i fiskedisken?
Akkurat..
Så da står man der og lurer hvordan man skal bli kvitt disse to kadavrene. Man kan jo uheldigvis miste dem på gulvet slik at de må svinnes og kastes - men det er ikke tilfeldig nok. Den smarteste løsningen er å selge den! Spørsmålet er da; hvordan?
- "Ja, ser ikke rakørreten helt fantastisk ut?" (Veeeeent nå litt..! Nei, den ser ikke god ut!)
- "Mmmm, kjenn den lukta da dere! Får dere ikke lyst på litt rakørret?" (Hehe, som om det noen gang kommer til å funke!)
- "Og rakørret som er så godt! Får du ikke vann i munnen?" (Feil, hvis du har vann i munnen er det av helt andre grunner. Rakørret smaker like ille som det lukter..)
Så, hvordan selge rakørret?
Det går ikke.
Man blir ikke kvitt rakørret med mindre kunden spør etter det.
Gud hjelpe de menneskene...
I går, selv om det føles som om det fortsatt er den 3. desember i dag, var det første søndag i advent. Har jeg kommet i julestemning? Overhodet ikke. Noe som faktisk er veldig trist. Den eneste grunnen til at jeg er glad i desember er at denne måneden er "jule-måneden". Men alt er bare stress. Eksamen i anatomi og fysiologi (og en liten del etologi) nærmer seg med stormskritt, og jeg har ikke tid til å smake på førjulstiden. Ingen julekalender ennå - har ikke hatt tid til å skaffe meg en - ingen julepynt - skjønt det er litt tidlig.. - ingen snø - jeg skal vel egentlig ikke klage på det. Og slik kommer det nok til å være fram til 14. desember (eksamensdato - eep!). Ikke har jeg tid til å handle julegaver. Jeg har nesten ikke fått skrevet min egen ønskeliste! Noe som minner meg på at jeg må sende ønskelisten min til pappa i morgen. Men hva skal jeg putte på den? Det føles som om jeg har alt jeg trenger. Æsj..
Eksamenslesinga går foreløpig litt dårlig. Min tidligere taktikk viste seg å være helt ubrukelig, noe som førte til at den nye taktikken plasserer meg litt etter skjema. Lite søvn i det siste. Forsov meg til og med en dag også. Og se nå; nå er klokka snart halv ett på natta og jeg er ennå ikke i seng. Jeg er ikke engang trøtt. Faktisk føler jeg meg bestandig produktiv på natterstida. Det er da alt skal foregå. Lese, rydde (gjerne støvsuge), organisere bokhylla, ta ut alle klærne av skapet for så å legge dem pent inn igjen - sånne små rare ting. Eller bare sitte å høre på musikk og synge høyt for seg selv fordi man er hjemme alene i leiligheten. Noe som bringer meg videre til neste punkt; jeg er veldig glad for at jeg ikke bor på en hybel alene. Det ville vært utrolig stusselig. Jeg merker bare på de fire dagene jeg har vært alene her i Oslo nå, at det rett og slett er nitrist.
Men ikke alt er stress og deprimerende. Det finnes også en gladmelding i dette blogg-innlegget! Jeg har nemlig fått meg praksisplass!! Endelig! En byrde er løftet fra mine skuldre. Og dette var en stor byrde også. Den fantastiske klinikken som valgte å ta i mot meg heter Dyrlegene AS (sjekk ut nettsida deres på www.dyrlegene.net). En veldig koselig klinikk som ligger like ved CC Vest på Lilleaker, på andre siden av E18. Skal si jeg lurte litt på hvordan jeg skulle komme meg over på den andre siden før jeg fant en liten vei som gikk under motorveien.
Hmm.. Dette er litt off-topic i forhold til hva jeg har skrevet over, men noen ganger så går det opp for deg hvor fint du egentlig hadde det hjemme hos foreldrene dine. Ta for eksempel dopapir. Du hadde aldri noen bekymringer for antall doruller som fantes i huset. På ett eller annet vis var det alltid noen der. Og pålegg. Ikke noe problem, det var alltid noe i kjøleskapet. Reingjøring.. uff.. Og for ikke å snakke om middag. Middagen var liksom bare der når man skulle spise. Jeg er møkk lei av å lage middag.. (igjen; fire dager alene i leiligheten => Malene måtte lage sin egen mat). Jeg er ikke noen god kokk.. også er jeg veldig utålmodig. Åh, og varmekabler på badet! De savner jeg veldig ofte! Synd våre ikke funker som de skal...
Nei.. nå er det sengetid.. vil ikke forsove meg i morgen også.
..tenkte jeg da jeg endelig kom meg ut av 30-bussen (Nydalen-Bygdøy).
Det har seg slik at jeg er på utkikk etter en praksisplass for neste år - i forbindelse med dyrepleierutdanningen. Greit, jeg vet ikke helt hva jeg synes om dette praksisplassgreiene så tidlig. Jeg føler meg i allefall ikke klar til dette. Jeg kan ingen symptomer, sykdommer eller noe som helst!
Men det er ikke poenget med dette innlegget.
Jeg hadde da sett meg ut Bygdøy Smådyrklinikk (som da ligger på Bygdøy), og hadde allerede sendt dem en mail. Siden jeg ikke fikk noe svar på denne mailen skulle jeg dra ut dit istedet. Greit. Jeg fant busstabellen på internett, printet ut buss 30-rutene og så fikk jeg ta ting gradvis.
Jeg skulle på Nationaltheatret-stoppet - hvor nå enn det var. Da jeg gikk fra trikken (fra skolen) og bortover mot Nationaltheatret så jeg for meg en evig leting etter dette busstoppet, men det var ikke tilfellet. Det første stoppet jeg kom til (pekt ut av Monica) var nettopp det jeg var på utkikk etter. Og se der! Der kom jo bussen min med en gang også!
Så var jeg da på bussen, ledig sete og greier, mens jeg studerte busstabellen for å finne ut hvor jeg skulle gå av. Jeg var da ikke kjent ute på Bygdøy (kan ikke skryte av at jeg er det nå heller da..), men i og med at klinikken lå i Fredriksborgvei 20B (eller noe i den duren) så hørtes "Fredriksborg"-stoppet ut som et fint sted. Det var dette stoppet det ble, og da jeg først kom meg ut av bussen stod jeg litt og funderte på hvor jeg var hen. Javel, tenkte jeg, jeg får vel bare gå litt nedover og se hva som dukker opp. Like nede i gata ser jeg skiltet hvor det står "Fredriksborgvei" - hurra! Og bare ti meter nede i den gata ser jeg skiltet til Bygdøy Smådyrklinikk - dobbel-hurra!
Men den gleden sluttet brått. Idet jeg nærmer med klinikken legger jeg merke til at det er mørkt der. Det ser rett og slett litt stengt ut, nei, det ser nedlagt ut! Klinikken som jeg hadde sett meg ut var nedlagt! (Har ikke fått bekreftet dette, men den var i allefall forlatt).
Ja, det var vel for godt til å være sant at jeg kom rett på bussen, kom meg av bussen på riktig sted og faktisk fant klinikken på første forsøk! Dette var straffen!
Og ikke nok med det! Da jeg krumrygget og skuffet gikk tilbake til busstoppet og kom meg på bussen, så kom det faen meg en haug med unger i en alder av 5-7 år (vanskelig å si, de er alle irriterende i den alderen) bare to stopp etter meg! Så fra "Vikingskipene" til "Solli" satt jeg på bussen sammen med 3o unger! Hvorav Jonas, Martin og Oskar satt sammen med meg på et sånt firersete. Jonas holdt av plass til Oskar, men Martin kom og satt seg der i stedet, og Jonas ble sur og sa at hvis Martin ikke flyttet seg så gadd han ikke å være vennen hans lenger. Veldig fascinerende dette. Jeg husker jo selv hvordan dette var. De holder virkelig ikke kjeft. Jeg kan nevne den evige "jammen, si etternavnet ditt da! Jeg sier HELE navnet mitt hvis du bare sier etternavnet ditt! Det begynner på EEEEEEEE-og så-N-og en-OOOOOOO.."
JEEZES!
*snufs* Men jeg ville jo ha den praksisplassen...
Det regner ute... Det er kaldt. Det blåser. Det er vått. Jeg liker ikke overgangen mellom høst og vinter. Det er en ekkel blanding. Ikke kaldt nok til at det blir snø (som regel bare slaps etter et tappert forsøk), men kaldt nok til at det ikke er en varm høst lenger. Enten har du på deg for lite klær eller så har du på deg for mye - det finnes rett og slett ingen mellomting.
Det er på denne tiden av året det er surt å stå opp om morgenen. Det er mørkt. Mørkt = natta. Men det er ikke natta klokka syv på morgenen (jeg hevder det noen ganger, men syv sies vel å være morgen), og du må faktisk stå opp. Tidlig mørkt blir det også. Jeg sluttet klokka to på skolen i dag, og allerede da var skumringen nær! Mørke, triste årstiden...
Men du har ikke mye valg. Når det er hutre-vær ute er det best å holde seg inne. Og ved å holde seg inne så får man gjort fornuftige ting som man ikke ville fått gjort dersom det var en mengde fristelser utenfor. Som for eksempel å lese om fantastiske bindevev. Og ikke bare lese; ta notater også! (Jeg håper dere merker sarkasmen her folkens). Under en måned til eksamen (hysj på deg Christine!), og man kan ikke sluntre unna. Selv om det er akkurat det jeg gjør nå mens jeg skriver i denne bloggen.
Suuuuukk... Tilbake til lærebøkene.
Litt flink i hvertfall! Ikke så flink som jeg burde har vært, men det kommer en dag i morgen også. I dag, rettere sagt; for noen minutter siden, sendte jeg en e-mail til Bygdøy Smådyrklinikk! Det er nemlig slik at vi skal ut i praksis i andre semester. En praksisperiode som varer fra 26. februar til et eller annet sted midt i juni. Problemet har til nå vært at jeg ikke har noen praksisplass. Vel, hvis sant skal sies så har jeg jo ikke praksisplass nå heller, men jeg håper da på svar fra B.S.. Hele denne praksis-tingen er en eneste stor byrde. En heavy vekt på mine skuldre. Jeg syns forelesninger er okaj, jeg. Praksis blir sikkert gøy, men jeg gleder meg ikke til å ha to jobber samtidig. Noe som det i teorien blir. Vi skal være på praksisplassen vår 37,5 timer i uka (en vanlig arbeidsuke) - ulønna! - og samtidig skal jeg da beholde jobben min. Tjoho, dette blir gøy...
Men så må jo da få svar fra B.S. før jeg begynner å juble - eller i allefall puste lettet ut. Teite praksis-skit..
Vet du hva? Osteologi er et ganske misvisende ord. Du skulle kanskje tro at det hadde noe med ost å gjøre, men der tar du helt feil. Osteologi er nemlig knokkellære. Jaujau. Det er det jeg holder på med nå. Fiiine anatomien. Bw-gæg.. må lese mer..
Da jeg først fikk vite at jeg skulle jobbe i ferskvaren kunne jeg kjenne en anelse panikk. Ferskvaren, meg? Med all den maten? Kjøtt, pålegg, ost, fisk? Hva, jeg må bestå "Trygg Mat"-eksamen, fiskeeksamen og økologieksamen? Og disse testene var ikke noe vanskelig eller no, så det ville være ekstremt pinlig å stryke.
Men det har vist seg å ikke være så ille allikevel. Faktisk så stortrives jeg, og i løpet av den tiden jeg har jobbet der nå har jeg lagt merke til en del dumme ting som kundene spør om - til tider festlige, men også litt irriterende. Her er noen eksempler jeg vil dele med dere alle! De med bindestrek er kundens spørsmål/ønsker, og de kolon-tingene er det jeg tenker.
- Er kyllingen varm?
: Nei, vi pleier alltid å legge den nystekte kyllingen på kjøla først før vi selger den til kunden. Og forresten; ser du ikke at dette er et VARMEskap?
- Jeg skal ha den! (også peker de på ett eller annet i varmeskapet)
: Du står på andre siden av skapet, og jeg ser ikke annet enn hodet ditt! Forventer du at jeg er tankeleser? (Malene åpner døren til skapet, stikker hodet inn, og spør "hva var det du pekte på?"
- Jeg skal ha fiskekaker.
: Ja, vi har fire forskjellige typer!
- Er fisken fersk?
: Fersk som i "ikke dårlig"? Fersk som i "den kom i dag"? Fersk som i "har dere fanget den selv"?
- Jeg skal ha fire av de kyllingvingene.
: Det der er kyllingLÅR..
- Koster kyllingen like mye på kvelden som på dagen?
: Nei, kyllingen liker ikke kveldstid og blir gretten, så da er den billigere... Jeez..
- Jeg skulle hatt litt indrefilét, jeg.
: Ja, du, det ligger bak deg...
- Jeg skulle hatt en sånn pytt i panne (de ligger i en adskilt del av varmeskapet som er åpent for kundene)
: Lukk opp øynene, og værsågod å forsyn deg...
Her kan det komme mer. Kundene slutter aldri å overraske.
