Vær så snill og skyt meg..

Ikke bokstavelig talt, men jeg kan begynne å lure på hvor mye man skal tåle både fysisk og psykisk på kort tid. Zita døde om/på onsdag (15. mars), vi måtte avlive henne.. Stakkars, hun var så sliten nå. Vet det var det eneste vi kunne gjøre for henne, men det letter ikke på sorgen. Hun fortjente å få slippe nå, det hadde bare vært egoistisk å tvinge på henne medisiner og andre ting. Hun hadde blitt 13 år denne sommeren, og vanlig levetid for en Cavalier er 8-10 år. Men uansett så er det like vondt.. sorgen og savnet er like stort, uansett om man vet at det var det beste for henne.. Jeg synes fortsatt at jeg kan høre henne. Klør som lager lyder mot gulvet, at hun drikker vann, snorkingen.. Selv om vi på en måte var forberedt, blir man ikke mentalt forberedt på noe slikt.. Huff..

Dette var den psykiske delen.. som utviklet seg videre til den fysiske. Det første døgnet etter Zitas død spiste jeg ingenting. Og har fortsatt ikke noe særlig matlyst. Blir mer tvangsfôring.. Videre resulterte dette i slapphet, som igjen førte til at jeg ikke har fått tøyd ryggen noe særlig, så du kan jo tenke deg at ryggen er et lite helvete nå!

Og ikke nok med denne fysiske delen (med utgangspunkt i Zitas død), har jeg nå blitt syk... Ja.. tjohei.. jeg elsker dette! Så her har vi igjen mindre matlyst, som om ikke den var ille nok fra før av.. vond hals, enda verre rygg (hvis ikke jeg fikk tøyd før, får jeg i hvertfall ikke tøyd noe nå..), tett nese, tett hode.. urk.. Jeg orker ikke mer akkurat nå.. skolen i morgen.. faen!