Fremtiden..

..er et litt udefinerbart ord. Noe man egentlig ikke tenker så mye på til vanlig. Men det er jo det som kommer. Vi slipper jo ikke unna fremtiden, den bare kommer, og man må gjøre det man kan for å gjøre den så bra som mulig.

Du kan si det sånn at først nå begynner det å gå opp for meg. Det er under tre dager igjen med undervisning her på Thor Heyerdahl VGS. og om ikke så lenge vil jeg befinne meg i Tigerstaden.

Gradvis, men jevnt, begynner lærere å si takk og farvel, og ønsker oss lykke til videre. Det har allerede skjedd i matte.. siste matteøkt ble fullført i dag. Sånn helt uten videre. Jeg skal aldri ha matte igjen.. I dag er det også avslutning i religion.. Neste uke går resten. Men er jeg klar?

Spørsmål jeg helst ikke vil ha svar på kommer strømmende.
Hva om snittet mitt ikke blir som jeg håper?
Hva om det går ræva på eksamenene?
Hva om jeg ikke kommer inn på veterinærhøyskolen?
Hva om økonomien ikke strekker til i Oslo?
Hva om "de voksne" får rett, og sier "der ser du, nytter ikke bare å søke i Oslo om man VIRKELIG har lyst til å bli veterinær"! - Jeg vil ikke at de skal ha rett..
Hva om jeg tar et friår, men fortsatt ikke kommer inn året etter? - Jeg vil ikke ta friår heller..

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg aldri hatt dette problemet før. Følelsen av at jeg virkelig må gjøre en innsats for å oppnå det jeg vil. Overgangen fra barneskole til ungdomsskole var obligatorisk - ALLE kom inn! Fra ungdomsskolen til videregående, ikke noe problem, ærlig talt, snittet var på 1,6 - ALLE kan komme inn!
Men nå.. Fra videregående til veterinærhøyskolen, der 2005-grensa var 60,2 - her blir man manisk depressiv av å sitte med kalkulatoren og regne ut "worst case"-tilfeller som kan koste deg fremtiden din!

Der har vi det igjen.. fremtiden..
Skulle ønske jeg var spåkvinne..