Praktikant-Malene hjalp til med å redde liv!

Hadde ikke det vært en bra avisoverskrift? Det er faktisk sant også. I dag, den andre mars, var jeg med på å redde syv små liv..

Den første uka med praksis er herved over, og jeg kan ikke engang lage en liste over hvor mye jeg har lært. Alt fra å ikke stikke hånda inn i munnen på en hund som er dopet ned, til å fengsle en febrilsk katt som virkelig ikke syntes noe om å få ei sprøyte i nakken.

Men i dag kom det virkelige høydepunktet! Det som jeg nå skal fortelle har vært det mest spennende og mest grisete jeg noensinne har vært med på (og jeg som trodde at jeg bare skulle være flua på veggen og observere for å lære).

Akutt fødselshjelp. Border collie. Keisersnitt. Valper.
Dette var stikkordene, nå kommer advarselen;
Resten av innlegget inneholder ekle detaljer, så hvis du har en ømfintlig mage råder jeg deg til å lukke dette vinduet.

Dette var virkelig et akuttilfelle. En av valpene hadde satt seg fast og blokkerte for de andre valpene, og dermed hindret fødselen - noe som er livstruende for både valpene og mora. Så da var det ikke annet å gjøre enn å gjøre klar til keisersnitt. Jeg fulgte selvsagt ivrig etter inn på operasjonsrommet der gassanestesi og andre finurlige instrumenter var gjort klar av en av assistentene, og fant meg et sted i hjørnet der jeg visste at jeg ikke ville være i veien. Men det kunne jeg bare glemme. Greit, jeg ble sendt ut for å ordne håndkle, varmeflasker og klut, men det hadde jeg blitt vant med (at jeg hele tiden skulle hente ting). Men det stoppet ikke med det. I begynnelsen fikk jeg ansvaret for å holde øye med respirasjonen til tispa, men det viste seg ganske fort at jeg skulle få langt viktigere oppgaver. Det hele begynte med å redde en maskin fra å kortslutte pga en foss av fostervann. Og det neste jeg visste var at veterinæren rakte meg en liten slimete, nærmest livløs valp med følgende beskjed; "Få denne til å puste". Få'n te' å puste, tenkte jeg, og fikk raskt beskjed om hvordan det skulle gjøres. Ut av frykt for å miste den lille stakkaren i gulvet (den var virkelig slimtete og glatt!) satte jeg meg ned på gulvet og holdt den i den ene hånda mi over fanget mitt, og gned den med den andre hånda mi for å stimulere åndedretten. Og det funket! Etter en stund begynte den å hive etter pusten, og like etter begynte den å pipe! Og det var ikke bare en valp jeg "reddet", men tre! Full av blod, fostervann, en eller annen form for hinne, og faktisk avføring fikk jeg like etter ansvaret for de nå syv valpene som overlevde første fasen (en var dessverre dødfødt - det var den som hadde blokkert utgangen og forårsaket hele greia). Det virket som om det eneste målet til valpene var å begrave hverandre, slik at jeg konstant måtte løfte opp de svakeste fordi de hele tiden havnet under de andre og fikk ikke puste. Tekst kan rett og slett ikke beskrive hvordan dette var. Det måtte rett og slett oppleves! For en fantastisk følelse å redde et lite liv..